“Du kan summere opp hele den nytestamentlige lære i kunnskapen om at Gud er hver enkelts hellige far. Hvis du ønsker å finne ut hvor godt noen forstår Kristendommen, finn ut hvor mye han forstår av tanken om å være Guds barn, om å ha Gud som sin far. Hvis dette ikke er grunnlaget for hans lovprisning og bønn, ja hele hans syn på livet, viser dette at han ikke virkelig forstår Kristendommen. For hele Kristi undervisning, alt det som gjør det nye testamentet nytt og bedre enn det gamle, alt det som er tydelig kristent i motsetning til jødisk, blir summert opp i kunnskapen om Guds farsrolle. “Far” er det kristne navnet på Gud.”
Jeg har tenkt litt de siste dagene på dette med å være kristen og hvordan man skal forholde seg til andre kristne som ikke går den veien man ønsker i livet. Jeg finner det stadig vanskeligere å formane andre kristne over hva de burde gjøre. Årsaken er at jeg har gjort så mye feil selv. Jeg gjør det jeg ikke vil, og det jeg vil gjør jeg ikke – som Paulus skriver om.
Glasshuset…
Så når jeg er så oppgitt over meg selv for noe galt jeg har gjort, da vil det føles grusomt hyklersk å fortelle andre hva de skal gjøre. Når Jesus sier at vi ikke skal dømme, så tror jeg at han i mener at vi skal være forsiktige med nettopp dette. I noen tilfeller er det selvsagt helt åpenbart at vi må riste i andre mennesker, f.eks om de har havnet på kjøret med rus, er i et voldelig forhold, eller er i klar mental ubalanse.
Men jeg mener det er helt annerledes når det kommer til områder som samboerskap, homofili, betaling av tiende, kjærlighetsdilemma, valg av jobb, valg av klesstil, valg av identitet, musikksmak, filmsmak, tatoveringsmotiv-smak, alkohol, politisk preferanse, valg av venner, synet på mystikk,synet på midtøsten-konflikten, synet på tolkning av av sin tro, synet på andre religioner og kulturer, synet på tv-program, osv..
Den Hellige Ånd
Er det ikke den Hellige Ånd som skal overbevise kristne da? Det er han som skal vise den enkelte hva som er rett og galt. Når personen har blitt kristen tar h*n jo i mot den Hellige Ånd, det er det Bibelen sier er det ikke? Jeg tror at mange kristne har misforstått totalt det der med å ikke dømme. Poenget er at vi skal være ytterst forsiktige. Kristne skal jo være de menneskene folk kommer til om ingen andre forstår dem, om ingen andre har respekt eller empati for deres valg. Dessverre er vel ryktet til kristne ganske frynsete på det området.
I tillegg til at vi skal tro på at Den Hellige Ånd er et kompass i den troendes liv (akkurat som samvittigheten er det i hvert menneske), så må vi kanskje i tillegg akseptere at det til en viss grad er sannhet i at det som ikke er rett for meg kan være rett for deg. Og om ikke rett, så i det minste langt fra det verste som kan skje. Er det altså verst for et menneske å finne ny sengepartner hver helg, eller er det bedre å være i et stabilt forhold med en av samme kjønn? Hva sier fornuften din?
Og er det slik at et kristent menneske er vranglærer som menneske, om det tar feil (eller ikke) om midt-østen konflikten, om hvilken musikk som er ok å høre på, om synet på tiende? Hvordan våger man å dømme, og å sette andre inn i en kategori? Som jeg har sagt før, båsene “konservativ” og “liberal”, hva er det for noe egentlig? Hva er det vi mennesker driver med?
Så sentralt
På søndag så jeg en viktig film i Kristkirken der et sentralt budskap var “ikke døm, men elsk”. En pastor begynte å prate med en transvestitt, en mann som kledde seg som dame, og etterhvert fikk han høre om at dette mennesket gikk til nattverd som yngre og hadde et kors for å minnes om tryggheten h*n fant i det. Og her satt de altså å ba, og personen tok imot Jesus og takket ham.
Hvor mange kristne hadde heller gått til noen andre? Mange, tror jeg.
Så ikke døm. Elsk
Jesus sa at det første og største budet var å elske, og ingen av de 10 bud engang inneholder “irettesett din neste”. Nei budene var til individet. “Fei for din egen dør”.
Jeg tror vi har nok jobb med å elske hverandre jeg, og da mener jeg også å vise det i praksis. Men vi kan jo be om litt hjelp da. Det må i hvert fall jeg =)
Legger her ved en av de nydeligste gospelsangene jeg vet om:
Jeg hadde en…hva skal man si…personlig og åndelig oppvåkning i natt. Jeg leste Rudolf Steiners “Mennesket i lys av okkultisme, teosofi og filosofi”. Ikke døm meg som en kjetter helt enda, kristelige lesere der ute. Det har seg nemlig at jeg liker godt å lese ulike tanker, og bruker forstanden til å skille ut det jeg mener er tvilsomt og det som kan være interresant å grunne videre på.
Det er mye som kan sies om boken, men skal jeg prøve å være kort er det en innføring i hvordan personer kan utvikle seg gjennom okkultisme. Og med okkultisme i Steiners betydning, menes det ett menneske som kan gå ut av kroppen og få kontakt med åndeverdenen. Da vil man kunne se denne verden og mennesker fra et åndelig perspektiv. F.eks vil dette innebære at man kan se andre menneskers motiver, og deres sjel, uten å måtte bruke intuisjonen. Her snakker vi ikke om f.eks spritisme når vi snakker om okkultisme, uten at jeg sier at å øve seg på å gå ut av kroppen er en ting man burde gjøre. Men det har også med mer basic meditasjon eller tanketeknikk å gjøre.
Etter å ha lest boken, er jeg sikker på at de okkulte elevene i de hemmelige skolene i eldre tider, og nå (i ikke en fullt så hemmelig tid), har en formidabel oppgave foran seg i selvutviklingen. Etter Steiners forklaring om hvilke prosesser de måtte i gjennom,forstår vi at de som lykkes, utvikletr en ekstrem selvbeherskelse. Man skal f.eks lære seg å skille helt og holdent viljen fra forstanden.Viljen skal temmes.
Et annet viktig poeng for okkultisten er at han på et tidspunkt skal være fri for personligheten sin gjennom meditasjon, noe som også er et sentralt poeng blant buddhistiske munker og andre mystikere. Da jeg skulle legge meg til å sove etter å ha lest i boken, syntes jeg faktisk at jeg følte på det å være fri “fra meg” selv i drømmen. Den jordlige meg selv altså.
Og det er nettopp her jeg ble fascinert, og finner en harmonering med Evangeliet. Ja, kanskje man kan si at det er helt sentralt i Evangeliet:
Ved å klare å gå ut av vår personlighet, ser du at den eneste sanne utgaven av deg selv ikke finnes i kroppen din. Den perfekte harmoniske versjonen av deg finnes bare hos Gud. Dette må bety at den motgangen du får fra andre mennesker, og de tingene du har gjort, ikke har å gjøre med hvem du egentlig er. Da klarer du ikke å ta inn over deg onde ord eller bevare dårlig samvittighet over ting du angrer på.
Og oppnår du denne indre freden og harmonien i sinnet, vil det være mye lettere for deg å ta i mot Guds kjærlighet. Å innse at han elsker deg. Og det blir lettere å elske deg selv og andre. Du blir som et åpent kar.
For meg var dette veldig, veldig oppløftende, og får meg til å tenke på det Bibelen sier om at vi skal fornekte oss selv og løfte Jesu kors.
Merk deg at det jeg sier her er at meditasjonsteknikken, eller tankemåten, som går ut på at man fjerner seg fra seg selv kan være et viktig verktøy for en del for å klare å “operere vekk” negative følelser pga vonde ting som har oppstått. Dette verktøyet er for å ta i mot Guds kjærlighet og ha det godt med seg selv. Det er altså ikke “bare” selvsentrert, men handler om vårt forhold til Gud. Faktisk blir det litt snodig å si at det er selvsentrert siden det er nettopp det det IKKE er.
Det selvsentrerte blir jo å være fokusert på seg selv. Da blir mange også nærsynte og bare ser problemer. Evangeliet kombinert med det Steiner skriver om viser det motsatte scenarioet.
Jeg så på Dr. Phil i dag og han snakket med to eksperter om hevn. Topicen var altså om hevn noengang er riktig. Den ene eksperten, dr. Gina Barreca som har skrevet boken “Its not that im bitter”, sa at kjennetegnet på en siviliasjon er at folk ikke går rundt å hevner seg.
Da slo det meg at det var et veldig tydelig eksempel på at den vestlige sivilisasjonen springer ut av Kristendommen – en religion som forkynte å snu det andre kinnet til i en verden der hevn var ikke bare vanlig, men en selvsagt ting. Og slik er det jo fortsatt i en del steder i verden.
Nå er vi altså ikke perfekte selvsagt. Hevn skjer også her, dermed nødvendigheten av programmet. Men kulturen for hevn er adskillig svakere enn i andre kulturer. Dèt er jeg glad for.
Tvilsomt eller troverdig? Hva mener du? Etter å ha sett dokumentaren, tør ikke jeg å avvise det i hvert fall. Mayaindianerne hadde rett om datoen(!) da hvite menn skulle komme og kjempe mot dem, og de hadde også rett om at det vil skje noe helt spesielt 21.desember 2012.
Kanskje er det begynnelsen på den siste endetiden?
Den kontroversielle tegneserieskaperen, Robert Crumb, har lagd en tegneserie om hele første Mosebok, som Schibsted forlag skal gi ut på norsk nå i år. Jeg skal selvsagt kjøpe den, kristne tegneserienerden som jeg er. Som man kan se, er dette neppe den type Eva Bibelselskapet ville utgitt, barmfager, fullstendig naken og sexy.Dette er også typisk for kvinnefigurene i Crumbs serier (utenom det med fullstendig naken da).
Crumb skriver i forordet at han “har gått til arbeidet som en ren illustrasjonsoppgave uten noen hensikt om å vekke latter eller tilføye visuelle spøkefullheter”. Det er altså ikke noe forsøk på blasfemi, sier han. Det er derfor rart at journalisten i Dagbladet fokuserer masse på blasfemi og eksempler på dette når det ikke har noe med saken å gjøre. Snodige greier.
Crumb er kjent for vold og sex i tegneseriene sine, og mest kjent for Mr.Natural, Fritz the cat og Devil girl. Fritz the cat har også vært på tegnefilm, og du kan faktisk se den her (delt opp i flere deler på grunn av youtube):
Et kjennetegn ved et sunt samfunn, er at terskelen er høy for blasfemiske uttalelser. Man trenger ikke nødvendigvis å like dem, men man burde akseptere dem. Jesus ble jo i sin tid sett på som den største blasfemikeren av dem alle.
Et ekstra sunt tegn er det imidlertid om man klarer å le av blasfemi også, for det viser det europeiske flerkulturelle samfunnet på sitt beste. Man kan godt ta sin tro eller sitt livssyn veldig seriøst, men å anerkjenne og ha forståelse for at andre ikke gjør det samme er essensielt. Det viser at man ikke tar seg selv så seriøst, og det viser en tillit mellom annerledestenkende.
Teo og Tao viste et par videoer med en komiker som ble invitert til svenska kyrkan, og vitset over et par ting som stod i Bibelen. TT observerte at mange amerikanere var overrasket over hvor fordomsløse og åpne svenske kristne var. Jeg legger også ut videoene, både fordi noe av det han sa var veldig morsomt, men også fordi jeg merket at jeg ble litt provosert over humoren, og det tror jeg er sunt at jeg anerkjenner og ler av. Det var jo nemlig ingen teologisk debatt så det var ikke noe å diskutere selv om jeg kjente jeg fikk lyst til det- det var humor!
Om man skulle diskutere alle andre banale og feile ting som blir sagt av morsomme komikere, hadde det jo blitt en nitrist verden. Og dette var en måte å skape dialog på, som jeg har sansen for. Neste gang ønsker jeg å se en kristen komiker blant ateister og se hvordan dét hadde gått ^^
