Jeg har tidligere skrevet en del om de viktige verdiene vi setter høyt her i vesten, som kan forkortes til individets frihet. Men lovfestet frihet eller ikke, mange europeere mangler noe afrikanerne har masse av: Tøff frimodighet. Og dèt er jo ikke noe man kan regulere politisk.
Jeg var på en bibelgruppe i kveld, der det var en pastor på besøk fra Kenya som sa at det var mye sosial frykt i Norge til motsetning fra i Afrika. “Dere er ikke tøffe nok”, sa han. Og selvsagt har han rett. Jeg ble litt flau da jeg tenkte over hvor reserverte nordmenn er målt opp mot hans måte å være på. Han var fryktløs og sa han hadde ingen problemer med å snakke til helt ukjente folk på gaten. Og i Afrika står man opp for fremmede om de har problemer. Hvis en kvinne oppdager at hun betaler for mye i en butikk og ikke får igjen de pengene hun skal ha, står noen opp for henne. Man hjelper automatisk noen i en slåsskamp osv. Solidariteten står ikke like sterkt her.
Så det er faktisk sånn at det finnes verdier vi nordmenn kan lære fra innvandrere også. Sann integrering handler om å få det beste ut av begge verdener.
Jeg ble litt sånn ambivalent i kveld, for de som kjenner meg vet at jeg støtter en restriktiv innvandringspolitikk, men jeg hørte at denne afrikanske pastoren hadde problemer med å få norsk statsborgerskap for seg og sin familie, og det virket for meg helt meningsløst. Dette var en kar som ganske sikkert ville være et godt bidrag til det norske samfunnet.
Men jeg tror faktisk at hvis vi nordmenn hadde vært nettopp så bestemte og tøffe mennesker som denne afrikaneren mente vi skulle være, så hadde vi kunne tatt inn flere innvandrere nå fordi vi hadde satt mye høyere krav helt fra starten av, da Norge begynte å ta i mot innvandrere. Krav til å lære nye landsmenn opp i språk, og lære dem vestlige verdier. Etter min mening skulle vi da vært tøffe nok til å si til muslimer: “Kast burkaen og hijaben, ellers får dere ikke komme inn.” Vi hadde kuttet statsstøtte til trossamfunn som samarbeidet med islamister (som f.eks ICC som nå får ukentlig sendetid på NrK). Vi hadde ikke tillatt at situasjonen ble slik som i dag, med mange tusen ulovlige flyktninger som gjemmer seg i Norge.
Og hvis man også ser dette i et utenrikspolitisk perspektiv: om vi hadde vært tøffere slik afrikanere er, hadde vi kanskje stillt høyere krav til hvor bistandspengene gikk, og hvem vi kunne samarbeidet med innenfor en del ekstreme småtotalitære land.
Jeg ønsker garantert tøffere politikere i Norge, uten at det skal gå på bekostning av medmenneskelighet. Det er faktisk ingen motsetning her da – det er f.eks ingen hemmelighet at hvis man bare er snill med barn og aldri setter grenser, vokser de opp til å bli noen grusomme egoister (et lite tankekors til de som påstår at mennesket er grunnleggende godt?). Den mest reelle praktiske politikken er dermed kanskje ikke alltid den som gir inntrykk av å være mest medmenneskelig.
Ta f.eks soldatene vi sender til Afghanistan – mange vil ha dem ut.Men hva blir resultatet, om vi kutter antallet på millitære fredsstyrker til u-landene? Jo, mer undertrykking og borgerkrig og dermed et enda større behov for asylhjelp.
Målet må jo være som med bistand – at det behøves så lite som mulig. Målet må være at fattige land en gang i fremtiden ikke lenger er fattige, og dermed slipper å ta i mot u-hjelp. Og målet må også være at vi ikke behøver å ta i mot flyktninger, for ingen trenger å flykte fra noe. Og sist men ikke minst, må målet være at vi skal leve i en verden der undertrykkelse er et så sjeldent fenomen, at man nesten ikke behøver å integrere innvandrere.
Men det er et langt stykke igjen til vi er der. Skal vi være mer frimodige og tøffere, slik afrikanerne er? Jeg mener det. Men jeg er også overbevist om at mennesker som utelukkende er et godt bidrag i Norge skal få en fair sjanse. Som den afrikanske presten i kveld.
Vil veldig gjerne høre andres tanker – det er en del av vitsen med å blogge.