Stefan Storms innlegg “Møte med fordommer”, har fått ekstremt mange kommentarer, og viser med all tydelighet hvor betent emnet homofili fortsatt kan være mellom kristne og ikke-kristne. Det jeg mener er problematisk med noen kristne er at de ikke tenker litt mer konsekvent, og på samme tid setter seg litt inn i hvordan meningsmotstandere kan ha det.
Tro og politikk
Jeg kan begynne med å si at jeg tror Guds opprinnelige intensjon med mennesket, før syndefallet altså, var at mann og kvinne skulle være sammen. Så slik sett har jeg i utgangspunktet et konservativt syn på homofili. Dette er et vanskelig emne, fordi det går så dypt inn i hvordan noen mennesker er.
Politisk er jeg for en sekulær stat fordi jeg er opptatt av likebehandling for alle. Hadde jeg ikke vært kristen, hadde jeg ikke likt å bo i et land der staten skulle fortelle meg hvilket livssyn som var rett.
For et par år siden hadde jeg en debatt på nettet med en ateistisk legestudent. Han fikk meg etterhvert til å skjønne at jeg ikke hadde noen gyldige allmennetiske begrunnelser for hvorfor jeg var så i mot at homofile også kunne få gifte seg. Altså grunner som er gyldig for alle, uavhengig av livssyn/tro.
Begrepet “Ekteskap”
Flere kristne snakker om “ekteskapet” som om det er snakk om ett eneste. Og jeg er enig med dem, i at det finnes bare ett sant ekteskap, nemlig det som er mellom den Gud (den kristne) og to mennesker av motsatt kjønn.
Men ekteskapet som begrep brukes i mange religioner, og mange vier seg også hos byfogden på den ikke-religiøse måten. Vi kristne kan selvsagt insistere så mye vi vil på at ekteskapet er kristent, men det er ingen – utenom kristne selv – som kommer til å ta det seriøst.
Så når homofile ønsker å komme til min kirke og gifte seg, så burde jeg kunne ha et ord med i laget fordi deres samliv er noe jeg av teologiske grunner betegner som ikke-kristent. Men skal de gifte seg i rådhuset, hvem er jeg da til å si noe på det? I den sfæren kan jeg ikke bruke religiøse argumenter.
“Gi keiseren det Keiseren er, og Gud hva Guds er“, sa Jesus. Et sitat som beskriver med så korte ord som mulig hva det vil si med en sekulær stat, i et samfunn som absolutt ikke behøver å være sekulært. Det er her mange kristne gjør en gravalvorlig feil, de forveksler staten/det offentlige og samfunnet som helhet.
Det er snakk om likebehandling og respekt.
Homofile og barneoppdragelse
Et par andre saker som også diskuteres jevnt og trutt, er om enkjønnede par skal få lov å oppdra barn – forutsatt at de selvsagt ikke har dem fra tidligere forhold med en av motsatt kjønn. Ut fra forskning om homofili, finnes det en sosial teori* som sier at sjansen for at barn som blir oppdratt av to menn, eller to kvinner, har større sjanse for å bli homofile. Dette fordi seksualitet er glidende, og ikke statisk (men ulike mennesker ligger ulike steder på seksualitets-skalaen, og flere står fastere på sitt sted enn andre).
Slik jeg ser det, må samme tankesett gjelde her, som nevnt over. Altså, så lenge det er snakk om andres livsvalg, så kan ikke jeg eller staten overstyre deres valg. Det finnes ingen rasjonelle, ikke-religiøse, grunner til at det skulle vært skadelig for barn å bli oppdratt av homofile. Om noen av disse barna vokser opp til å bli mer glidende i seksualiten, eller homofile, enn om de hadde blitt oppdratt av tokjønnede par, er altså ikke et argument mot at enkjønnede par skal oppdra dem.
Påvirkning av de yngste
Men jeg vil gjerne ta med et siste eksempel som skiller seg fra de to andre eksemplene jeg nevner. I det siste har jo diskusjonen rundt kjønnsroller og homoeventyr i Barnehagen fått mye fokus. Her vil det prinsipielt sett kunne gå an å sette foten ned – nettopp fordi kjønnsrolle-lekene Reform kommer med forslag til, og eventyrene om homofile, påvirker barna til alle nordmenn.
Etter min mening kan man begrunne det med at man forvirrer barna. Barn er lettpåvirkelige. Èn ting er selvsagt at barna lærer å respektere at andre barn har to mammaer/pappaer. Det gjør meg ingenting, det vil jeg faktisk lære mine egne fremtidige barn når den tiden kommer. Verre er det om barna skal få et inntrykk av at homofili er like normalt som heterofili, når det på ingen måte reflekterer virkeligheten.
Øyvind Benestad viste i 2002 til en undersøkelse foretatt av Folkehelsa som fant ut at 1,75 prosent av den norske befolkningen er homofile og lesbiske. Diskusjoner om homofili er rett eller galt, hører ikke hjemme i noen politisk diskusjon, men det burde være lov å påpeke at homofiles legning ikke skal anses som mer normal enn den er, og bli brukt som et middel til å få nordmenns unger til å lure på noe de strengt tatt ikke trenger å tenke om seg selv.
Akkurat det finner jeg nemlig litt suspekt. Barnehagebarna har ikke akkurat mulighet for å kunne regne ut hvor mye 1,75 prosent er uansett. Siden de fleste barna fra naturens side ligger på den heterofile enden av skalaen, og de fleste av norske foreldre antageligvis er fornøyd med det, trenger vi ikke at en ørliten minoritet av samfunnet skal fortelle barna våre noe annerledes.
EDIT: Jeg merker meg at Helseutvalget for bedre homohelse kaller Utdanningsdirektoratets ressurshefte om seksualitet for ubrukelig, fordi det ” fremstår som et propagandaverk for såkalt skeiv teori.” Det er altså ikke bare religiøse og homofobe som er skeptisk til dette, for de som måtte tro det.
*Cameron P, “Children of homosexuals and transsexuals more apt to be homosexual”,
J Biosoc Sci 2006 May;28(3):413-8 *
Jammen gjør du fremskritt Martin
Det er jo en glede for meg som en venn av deg å se at du gir meg som homofil så stor respekt og at du mener jeg kan få lov å gifte meg med den jeg elsker, slik faktisk alle andre får.
Jeg forstår mennesker som synes emnet er vanskelig. Men fra det å synes det er vanskelig til å gjøre homofili til et så enormt stort tema – særlig er det slik blant kristne – synes jeg er merkelig. De aller fleste homofile jeg kjenner vil bare ha fred og leve sine liv så vanlig og normalt som alle andre lever sine liv. Med alt det innebærer. Homofile er selvfølgelig som alle andre mennesker, både gode og mindre gode. “Homokampen” som føres, føres vel nettopp fordi såpass mange i dag ikke forstår legningen vår, synes den er ekkel, unaturlig osv.. Det er bare 35 år siden det var forbudt å være homofil i Norge. Kampen har vært nødvendig rett og slett for å spare liv og for å gjøre homofiles liv meningsfulle og rettferdige.
Det er mange kristne som mener at jeg kan “velge bort” min legning – eller leve i sølibat. Jeg forstår ikke hvorfor i all verden jeg skal gjøre det når jeg er lykkeligst som homofil. Jeg skader ingen med å være homofil. Jeg skader heller ikke meg selv. Jeg kan ikke være noe annet enn det jeg er. Prøv den som vil!
Homofili er normalt – det er bare mer uvanlig. For oss som oppdager følelsen, kanskje i ung alder – er det også vanskelig. Mange går i årevis med innestengte følelser, løgner for seg selv og alle som er rundt. Noen klarer ikke lenger å leve på løgnen og gjør sitt beste for å skjule sin legning, ja noen tar sågar sitt eget liv. Det er ikke viktig her hvor mange det er som tar sitt eget liv. Ett er ett for mye. Heller er det ikke viktig om vi er født sånn eller blitt sånn. Poenget er at det er ingen som er homofil fordi man synes det er spesiellt interessant eller gøy.
Homofile er vel så gode omsorgspersoner som alle andre. Vi har masse kjærlighet å gi. Det er kjærligheten man gir som er viktig – ikke hvem som gir den. Det er mange heterofile også som aldri skulle hatt barn – og såklart kan man sikkert finne homofile også.
Vi er mennesker som gjør så godt vi kan alle sammen. Vi streber alle etter å leve gode liv – uten å skade andre, eller oss selv.
Homofili er synd, blir jeg møtt med. Ok? Så hvem kan sitte og si at de selv er syndfrie? Er homofili verre synd enn andre? Selv en morder får jo lov å gifte seg med den man vil.
Barn i barnehagen eller skolen trenger å lære om å respekter andre enten det nå er svarte, brune, heterofile, homofile, samer eller jøder. Reagerer noen om vi forteller eventyr om samene? Dog synes jeg det er hysterisk at vi må poengtere at man SKAL fortelle homoeventyr til barn. Det kan komme naturlig. MEN barn skal da ikke skjermes for homofili??! Barn blir ikke homofile om de får høre homoeventyr. Og om det blir mer snakket om og akseptert – hva så? Kjempebra!
Det er en menneskerett å få lov å være det en “ikke kan noe for”. Jeg kan ikke noe for at jeg er homofil. Dog skulle jeg få lov å velge om igjen ville jeg valgt det samme. Det er herlig å være homofil! Nå så er det det. Det var verre den gang man “syndet” hver dag og måtte lyve til alle rundt seg.
Jeg blir mange ganger kontaktet av skjulte homofile. Det er mange triste historier man får høre. Om homofile som har giftet seg, fått barn og barnebarn. De følte de hadde ikke noe valg. Nå ser de at det er mer akseptert. Men så er det liksom for sent. De vil ta med seg hemmeligheten i graven – livredde for å såre foreldre, koner, barn og barnebarn.
Det er heldigvis fritt for alle å velge hva man vil tro på. Tro er en styrke og det hjelper en i mange vanskelige situasjoner – også gode situasjoner selvfølgelig. Gud og mitt forhold til Gud er bare viktig for meg selv. Jeg har mer enn nok med å følge min Gud og slik jeg mener han er allmektig og styrer over mitt liv. Jeg kan ikke sette meg over hans vilje. Har han skapt meg homofil så har han en mening med det, tror jeg. Det er ikke for meg å finne ut hvorfor, men det er for meg å leve det livet som homofil så godt som mulig.
Av to kristne synder – løgn og homofili – så valgte jeg å leve det jeg er, nemmelig homofil. Jeg er stolt over å være homofil. Det er godt for meg å være homofil i Norge i dag. Dessverre er ikke alle like heldige som meg. Som medmennesker har vi et ansvar; Har vi det godt selv så synes jeg også at vi har et ansvar å vise våre venner at de også er likeverdige uansett hva de er.
Jeg får mange ganger kritikk fordi noen mener at jeg selv ikke respekterer alle, feks fundamentalister og konservative. Det er sant. Jeg har store problemer med det. Jeg har problemer med det fordi jeg ser at ordene og meningene deres har så store dårlige konsekvenser for mange. Jeg synes de har helt feil fokus når temaet homofili nesten daglig dukker opp i kristne dagsaviser og kristne blogger. Jeg skulle tro at i en verden med kriger, sult og katastrofer er det mangt annet å rette større fokus på – enn at to mennesker frivillig elsker hverandre. Ofte opplever jeg uttalelsene som rene dommer. Jeg skal til helvete! Det sier menneskene og klarer ikke å vente til Guden dems skal dømme. Ja, jeg tør hevde at noen klarer å lage helvete på jord også. Jeg forstår det ikke og kommer aldri til å forstå det. Samtidig sier de at de selv er syndere. ALLE er syndere. Ok, da passer jeg mitt og de sitt. Så enkelt kunne det ha vært. Men enn så vanskelig er det visst.
Kjell, jeg håper lesere (jeg har også publisert innlegget på verdidebatt.no), grunner litt på innlegget mitt =) En kan jo alltids håpe