Jeg har tenkt litt de siste dagene på dette med å være kristen og hvordan man skal forholde seg til andre kristne som ikke går den veien man ønsker i livet. Jeg finner det stadig vanskeligere å formane andre kristne over hva de burde gjøre. Årsaken er at jeg har gjort så mye feil selv. Jeg gjør det jeg ikke vil, og det jeg vil gjør jeg ikke – som Paulus skriver om.
Glasshuset…
Så når jeg er så oppgitt over meg selv for noe galt jeg har gjort, da vil det føles grusomt hyklersk å fortelle andre hva de skal gjøre. Når Jesus sier at vi ikke skal dømme, så tror jeg at han i mener at vi skal være forsiktige med nettopp dette. I noen tilfeller er det selvsagt helt åpenbart at vi må riste i andre mennesker, f.eks om de har havnet på kjøret med rus, er i et voldelig forhold, eller er i klar mental ubalanse.
Men jeg mener det er helt annerledes når det kommer til områder som samboerskap, homofili, betaling av tiende, kjærlighetsdilemma, valg av jobb, valg av klesstil, valg av identitet, musikksmak, filmsmak, tatoveringsmotiv-smak, alkohol, politisk preferanse, valg av venner, synet på mystikk,synet på midtøsten-konflikten, synet på tolkning av av sin tro, synet på andre religioner og kulturer, synet på tv-program, osv..
Den Hellige Ånd
Er det ikke den Hellige Ånd som skal overbevise kristne da? Det er han som skal vise den enkelte hva som er rett og galt. Når personen har blitt kristen tar h*n jo i mot den Hellige Ånd, det er det Bibelen sier er det ikke? Jeg tror at mange kristne har misforstått totalt det der med å ikke dømme. Poenget er at vi skal være ytterst forsiktige. Kristne skal jo være de menneskene folk kommer til om ingen andre forstår dem, om ingen andre har respekt eller empati for deres valg. Dessverre er vel ryktet til kristne ganske frynsete på det området.
I tillegg til at vi skal tro på at Den Hellige Ånd er et kompass i den troendes liv (akkurat som samvittigheten er det i hvert menneske), så må vi kanskje i tillegg akseptere at det til en viss grad er sannhet i at det som ikke er rett for meg kan være rett for deg. Og om ikke rett, så i det minste langt fra det verste som kan skje. Er det altså verst for et menneske å finne ny sengepartner hver helg, eller er det bedre å være i et stabilt forhold med en av samme kjønn? Hva sier fornuften din?
Og er det slik at et kristent menneske er vranglærer som menneske, om det tar feil (eller ikke) om midt-østen konflikten, om hvilken musikk som er ok å høre på, om synet på tiende? Hvordan våger man å dømme, og å sette andre inn i en kategori? Som jeg har sagt før, båsene “konservativ” og “liberal”, hva er det for noe egentlig? Hva er det vi mennesker driver med?
Så sentralt
På søndag så jeg en viktig film i Kristkirken der et sentralt budskap var “ikke døm, men elsk”. En pastor begynte å prate med en transvestitt, en mann som kledde seg som dame, og etterhvert fikk han høre om at dette mennesket gikk til nattverd som yngre og hadde et kors for å minnes om tryggheten h*n fant i det. Og her satt de altså å ba, og personen tok imot Jesus og takket ham.
Hvor mange kristne hadde heller gått til noen andre? Mange, tror jeg.
Så ikke døm. Elsk
Jesus sa at det første og største budet var å elske, og ingen av de 10 bud engang inneholder “irettesett din neste”. Nei budene var til individet. “Fei for din egen dør”.
Jeg tror vi har nok jobb med å elske hverandre jeg, og da mener jeg også å vise det i praksis. Men vi kan jo be om litt hjelp da. Det må i hvert fall jeg =)
Legger her ved en av de nydeligste gospelsangene jeg vet om:
Ja, du er inne på mye fint her. Og så tenker jeg at det hadde vært fint om transvestittene – og andre stigmatiserte – ikke bare ble gjenstand for de kristne streitingenes kjærlighet og omsorg (slik at de streite kristne på den måten får demonstret hvor aktivt inkluderende de er), men at transene (for eksempel) også kunne få en aktivt handlende rolle i religiøs sammenheng. Jeg skulle gjerne sett at det var rom for å heie fram transepersoner som predikanter, sjelesørgere, forbedere, diakoner, pastorer og, ja, hva det måtte være. Erru med, Martin?
Teo & Tao´s last blog ..Derfor klarer ikke religiøse fanatikere å anerkjenne andres motiver
Tja…altså..jeg mener det er noen kriterier du må fylle for å fungere som åndelig leder, selv om alle har sine feil. Så jeg følger deg ikke nødvendigvis helt på den. En åndelig leder skal jo også kunne reflektere flertallet mener jeg, akkurat som med en politisk leder.
Så det er altså greit å omslutte en transeperson, men denne personen må ikke innbille seg at han eller hun har noe å tilføre oss?
Flertallet? Skal ikke åndelige veiledere kunne tilhøre minoriteter?
Teo & Tao´s last blog ..Derfor klarer ikke religiøse fanatikere å anerkjenne andres motiver
Med tanke på at jeg er i mot å gå i en kirke der prestene hadde viet homofile, så sier det seg selv at det hadde blitt rart om jeg mente at prestene kunne være transpersoner/mennesker i homofile forhold. Men at de ikke får bli viet, mener jeg altså ikke betyr at man mener relasjonen mellom dem må være negativ. Man burde uansett anerkjenne de positive sidene ved forholdet, og ta i mot dem med åpne armer.
Når det gjelder ekteskapsssynet mitt mener jeg det kan begrunnes med at Guds opprinnelige intensjon med mennesket var mann og kvinne, så da må vi bevare dette i ekteskapsritualet selv om det kan ergre enkelte.
Sukk. Du begynte med “ikke døm, men elsk”. Det ser jo så fint ut. Men det holder altså med en enkelt innvending, så er vi i gang med dømmingen igjen. Hva vet du om “Guds opprinnelig intensjon med mennesket”? Vil du “elske” noen, får du heller forholde deg til hvem de er, her og nå.
Teo & Tao´s last blog ..Derfor klarer ikke religiøse fanatikere å anerkjenne andres motiver
Jeg forstår at du sukker over det ja..bare sånn for å understreke: Jeg hadde ikke hatt problemer med å gå i en kirke der man hadde begge syn, altså at noen prester var for å vie og noen var i mot. Det jeg snakker om er at det hadde vært unaturlig for meg å gått i en kirke der vielse av homofile var det eneste synet. Og jeg mener at vi kan diskutere andre alternativer enn en vanlig vielse av dem.
Men mer til saken da – når man tror på en del dogmer i Kristendommen eller andre religioner, som f.eks synet på treenigheten, et bestemt syn på syndefallet osv, kan man også legge det inn under “å dømme”. For man vet ikke, man kan ikke bevise det. Slik ser jeg også det teologiske synet på homofili. Som jeg har sagt før, så mener jeg at det viktigste er å møte folk med kjærlighet selv om du har tanker om hva du selv ville gjort om du var i deres sko. Det er jo også veldig lett å tro du ville gjort noe annet men sikker kan man jo ikke være…
Er det jeg får tid til å skrive for nå må jeg stikke fra skolen.
Martin´s last blog ..Snodige politikere vi har
Dogmer. Jada, men en ting er å ha dogmer på Gud. Verre blir det når man har dogmer på mennesker. Som for eksempel at enkeltpersoner ikke er i samsvar med “en opprinnelig intensjon for mennesket”.
Det er så mye av den kristne såkalte kjærligheten som utøves vertikalt, altså ovenfra og nedover, til den såkalte kjærligheten i sin godhet kan overøses misjonsmarken, de sorte, de homofile eller andre syndere, de frafalne, hedningene, vranglærerne etc.
Slik jeg forstår Jesus, er nestekjærligheten horisontal og flat. Den utøves mellom likeverdige, også der religiøse, kulturelle, sosiale og økonomiske forhold skaper hierarkier.
Teo & Tao´s last blog ..Derfor klarer ikke religiøse fanatikere å anerkjenne andres motiver
Jeg kan være enig i at mange har et litt arrogant syn på sine neste, hvor man kategoriserer en selv som på lag med Gud og “de andre” som syndere. Som regel tenker man på konservative kristne i en slik sammenheng, men det kan like gjerne være liberale kristne som ser ned på de konservatives “provinsielle og trangsynte” måte å forholde seg til religion på. Det er uansett noen som setter seg over andre, og det er alltid noen som ikke er villig til å skille sak fra person. Det går fint an å være uenig med noen, og mene at de handler galt, uten å sette dem i en kategori hvor de er mer syndig enn en selv er. Hva vi gjør er ikke hvem vi er, og nestekjærlighet har ingenting med enighet å gjøre.
Ja, jeg er helt enig med det Heidi sier (ikke sjokk men). “Det går altså fint an å være uenig med noen, og mene de handler galt, uten å sette dem i en kategori hvor de er mer syndig enn en selv er.” Godt sagt.
Men jeg forstod ikke helt: “Hva vi gjør er IKKE hvem vi er”
Hva mente du med det?
Jeg mente at våre handlinger ikke definerer oss som personer. Selv om de er en del av oss, er de ikke alt vi er. Jeg tror at hvem vi er, er den tanken Gud hadde om oss før vi ble født, før vi engang rakk å gjøre eller tenke noe som helst. Og det er den “kjernen” av hvert menneske vi elsker, når vi virkelig elsker en annen. (Nå mener jeg ikke å si at det ikke spiller noen rolle hva vi gjør, bare så det er sagt.)
Ahh sånn ja. Da er jeg med